I barndommen ble jeg tvunget til stillhet av kontroll, frykt, skam og konflikt. Det tok ti år før min stemme ble hørt.  Meridel Rawlings

Livet starter i familien, i min familie var det syke personer som plyndret min barndom. Nå har de heldigvis ikke lenger makt til å definere hvem jeg er. Jeg var det lille barnet som krympet fullstendig innvendig ved deres tilstedeværelse. Med stille besluttsomhet lærte jeg å fortrenge deres «tankesett».

Jeg lærte meg å være årvåken og løpe når jeg måtte; dessverre lyktes jeg ikke alltid. Det tok nesten fire tiår før jeg begynte å kjenne helhet. Mitt liv, ødelagt av generasjoner med seksuelt misbruk, er i dag bevis på at et frø plantet rett og med omsorg, kan og vil vokse i tide og bære mye frukt. Det som kunne ha drept meg, ble springbrett til mitt livs arbeid.

 Foto: Meridel alder 5, sin betrodde bror Donnie 6 og onkel Jamie 9, med Bambi, familiedyret på en onkels ranch.

Trenger du å stå opp og børste støvet av føttene dine?

Jeg måtte det! Man kan opprettholde alvorlige sykdommer på grunn av omstendighetene fra deres opprinnelse; men de trenger ikke å vare for alltid. Når tid og forhold skaper en vei for endring, grip den! Aldri stopp i å bevege deg i retning av din egen frihet og liv.

La oss starte med da min far ble født. Han kom til verden en brennende varm ettermiddag i august 1916. Det er 101 år siden, i den ville vestfrontbyen kjent som Calgary, Alberta, Canada. Noen av hans forfedre var svarte irske, engelskmenn og sveitsere som ankom Nord-Amerika med skip på 1700-tallet, før Canada og USA var nasjoner.

Fars besteforeldre var en veletablert engelsk familie. De solgte sin velstående butikk i Øst-Canada på slutten av 1800-tallet. De hadde et trygt og vellykket liv, men ønsket noe mer, derfor bestemte de seg for å dra vestover. Kontrastene mellom de og de robuste massene av nyankomne innvandrere fra Storbritannia, Europa, Russland og resten av verden var sterke. Det de hadde til felles var lengselen etter land; hektar eller land. Familien min tok sine fineste eiendeler og møbler med seg på den Kanadiske Pacific Railroad vestover. Fars farfar betalte $ 66,00 for 10 dekar av den berømte rike sorte leirjorda som Alberta ble kjent for som en av verdens brødkurver. Det eneste problemet var at bestefar var en forretningsmann, ikke en bonde. Hans areal, langt sør for Calgary hadde bølgede åser dekket med gress som ble kalt “hodeskalleprærien”. Han bygde et fint hjem, men ingen bonde ble han. For å øke familieinntektene gikk han sammen med familien i Calgary og åpnet en grønsakshandel.

Min fars bestemor var en forretningskvinne. Ved ankomst i Calgary kjøpte de en egnet bygning og etablert et blomstrende pensjonat. Hun hadde som mål å tiltrekke seg klientell som verdsatte bekvemmelighet og service. Hun holdt fast ved de finere ting i livet og oppmuntret sine døtre til høyere utdanning. Hun etablerte sine religiøse tradisjoner, etikette og kultur i det grove gudsforlatte hjørnet av verden. Luksus var hennes spesialitet og en sjelden vare i den lovløse vesten. Hun sørget for spesielle gjester. Velkommen i fra støvete veier fra reise, var dette komfortable, banebrytende og dette smakfulle etablissementet trakk mange. De fint innredede rom, avslappet atmosfære,

europeisk mat og de hvite dukene ble en blomstrende bedrift. Vertinnen, min oldemor møtte aldri en fremmed. Hun var litt av en dame. Hun hadde korsetter og lange kjoler og forlot aldri hjemmet uten en bred stilig hatt, gjerne dekorert med strutsefjær eller blomster matchende antrekket.

Foto: Pappas bestemor på verandaen til pensjonatet hennes.

Deres tredje datter, min fars mor og min bestemor, vokste opp beskyttet og som sin fars yndling. En sjenert og begavet, velutdannet ung dame. Hun var kunstnerisk og musikalsk og underviste på skolen samt holdt private musikkleksjoner. Det var i deres pensjonat at hennes mor introduserte henne til en gjest. En høy og stilig kledd «Yankee» med fremtredende manerer som antydet god avl. Oppmuntret av sin mor, startet hun et uformelt vennskap med den hyggelige gentlemannen som ofte var gjest når han hadde forretninger i byen. Stemmen hans bar en usedvanlig sjarm som både mor og datter fant uimotståelig, spesielt når han siterte poesi. Han kunne spinne garn og var behagelig å prate med. Han virket veldig selvsikker med sine elleve år eldre enn henne. Han var drømmemannen. Deres beskjedne bryllupseremoni ble holdt i fronten. Alle husets gjester var invitert. Ni måneder senere brøt farfars skrik stillheten og kunngjorde ankomsten av en ny generasjon i denne jødiske familien.

Foto: Bryllupet til farfars foreldre.

Farfar, en riktig amerikaner, ble mer eller mindre konstituer av sin familie som Pastor J. D. Dette bruddet på religionstradisjon førte til at min bestemor ble gjort arveløs. Hennes mann studerte og jobbet hardt for å bli en anerkjent leder i det kristne samfunnet. Min bestemor fortsatte å undervise i skolen og musikkleksjoner for å underholde sin voksende familie av to jenter og tre gutter. Bak lukkede dører endret den overbevisende, mildtalende pastoren seg om til en snik. Han så etter enhver mulighet for å være alene med døtrene og brukte hver anledning til å forgifte de med sin berøring. Det begynte forsiktig, nesten uskyldig. Han favoriserte og spilte jentene opp mot hverandre. Hans sønner tok inn alt sammen. Fars mor tok også inn dette og fikk flere nervøse sammenbrudd de første årene. Et hopp tolv år fram i tid. Kontroll, hemmelighold, frykt, religiøs hykleri, løgner og misbruk ødela langsomt familiens dynamikk. Hvert barn absorberte deler av denne småseksuelle galskapen sammen med deres morgengrøt. Streng disiplin gikk hånd i hånd, som pisking av guttene for ulydighet. Om natten ble de lagt i seng med historier om Guds kjærlighet.

Forvirring regjerte.

Min far var den eldste i søskenflokken og ble morens ansvarlige hjelper, samt leder av huset da faren hans var bortreist på besøk i ulike menigheter. Min far tok ansvar for arbeidet, hjalp til med matlaging, og spilte piano i de lokale kirkene. Men når ‘Pastoren var hjemme’, førte hans kontrollerende misbruk til lemlestelse. Mens hans kone hentet seg inn fra fødselen av sitt fjerde barn, fikk de en ung tjenestepike for å hjelpe med de daglige gjøremål. En ettermiddag gikk min far i boden for å hente smør. I mørkret snublet han over de sammenlimte kroppene av sin stønnende far og tjenestepiken i tenårene. Sjokket skar rett igjennom ham. Blindet av tårer løp han til låven, gjemte

seg bak deres trofaste hest og skrek han til han kunne gråte ikke mer. Til slutt tørket han tårene bort med hånden og tørket nesen på ermet. Senere den dagen da han gikk med litt te til sin syke mor; hamret bildene av de sammen limte kroppene tilbake til bevisstheten hans. Lidelsen han bar fikk ham til å svelge hardt for å kvitte seg bitterheten som fylte ham. Svetten rant nedover ryggen og hendene ble kalde som is. Raskt satte han brettet med te på sengen hennes, og flyktet ut av rommet, han våget ikke å møte blikket hennes. Ved erindring av hendelsen seksti år senere, erkjente far: “noe i meg døde den dagen…” Han var tolv år den gangen.

 

Foto: Far er nr. 3 fra høyre i familiebildet.

Under domenet til deres far, et religiøst, seksuelt rovdyr, levde familien i en krigssone. Barna visste aldri når en “hendelse” ville skje. Atmosfæren av spenning og stress tok sin toll. Det kunne være en alvorlig fysisk avstraffelse for guttene, eller seksuelle leker med jentene. Alle visste de når en av de andre ble misbrukt. Nerver og følelser vokste seg kalde. Familiens hemmelighet begravet i hvert hjerte begynte å råtne. Det ble aldri snakket om, aldri!

De var alle skuespillere. Familien lærte seg kunsten å dekke over deres kloke og djevelske far. Min bestemor kapitulerte under bestefars utroskap og incest. Denne bevegelsen av misbruk holdt frem hele veien til mitt liv og livet til så mange andre. Bare tiår senere ble denne sykdommen videreført mot barnebarna i min generasjon.

Bestemor ble mer og mer kompatibel og lydløs for hvert år som gikk. Det tok alt av hennes styrke til å holde seg i rollen som den pliktige pastorkonen. Hun bukket under for hans mentale triks, som uten tvil førte til ulike grader av galskap. Om det er noe jeg har lært så er det dette: “Seksuelle overgrep knuser sinnet!” Uten stand til å begripe virkeligheten hun ble svak. Hennes blide, kunstneriske, følsomme person ble trykket inn i undertrykkelse. Hun var ingen motstand for hans triks. Hennes “stilige herremann” var i sannhet en «ulv i fåreklær”.

Konsekvent ble min far og søsknene truet, noen mer enn andre. De var alle skuespillere og aktører. Undervist av sin mor vokste far opp til å bli en lovende pianist allerede i svært ung alder. Han ble lært klassisk og hellig musikk. Han ble trent for å være kirkepianist. Men da han ble eldre gjorde blues, jazz, boogie-woogie og soulmusikk ham populær blant venner. Musikken var en velkommen avledning fra det endeløse vonde og hyklerske.

Barna vokste opp og lærte seg raskt å ikke vise en snutt av følelser, hverken i hjemmet eller ute i det offentlige lys. Det perverterte markerte de alle. Religion ble et spill, noe man måtte holde ut med. Familien maskerte som en modellfamilie. Sett fra utsiden viste det at respekt og troskap var dags orden. Mange fellesskap og menigheter så opp til dem, til og med den dag i dag, kan du finne mennesker som snakker så godt om dydene til denne hyklerske familien. Bare tiden kunne fortelle hvordan denne sykdommen spilte seg videre ut i deres ekteskap og familier. Årene med skam og skuffelse dannet sakte, men sikkert tykke skall over en gang ømme sinn og hjerter.

I motsetning til andre, så var bestefar en pedofil som kunne kontrollere sitt seksuelle begjær. Åh ja, han var et rovdyr, lik en katt som venter på å fange en mus. Han var en mester til å vente på rette

øyeblikk. Han var en risikotaker. Ble han noen gang fanget? Jeg tror ikke det, fordi “hemmelighet” var navnet på selve spillet. Også han var listig og selektiv, som foretrakk små jenter. Incestsykdommen er forankret i generasjonens veier, med mindre den blir avslørt, fjernet med røttene og ødelagt. Ja, dessverre ble denne forbannelsen inkubert rett inn i min fars generasjon. Dessverre var det slik at da bestefars barn ble voksne, ble de den neste generasjon av rovdyr. Som eldste barnebarn ble jeg et hovedmål like fra fødselen. Min far, en onkel og en tante var gjerningsmenn. Deres subtile angrep fortsatte ukontrollert rett under nesene til deres ektefeller som ikke hadde erfaring med denne sykdommen. Man nesten må oppleve denne galskapen for å tro at det går an. Stillheten fortsatte å regjere.

 

Foto: Min bror Donnie, 4 år og jeg er 3 år gammel.

Etter bare ett møte kjente jeg instinktivt i en alder av tre år gammel, at jeg aldri måtte være alene med min bestefar igjen. Jeg visste at jeg var utrygg i deres hjem, men fortalte det aldri til noen. Mitt indre instinkt som en liten jente var å våke og flykte. Over tid begynte også min far å beføle meg. Misbruket han led under gjorde ham til en egoistisk, brutal og grov mann. Jeg lærte å holde meg på avstand.

Foto: Mine fars foreldre, hvor deres hjem var en felle for små jenter. Min bror Donnie, 5 og meg 4.

For en ekkel virksomhet! På denne tiden hadde pappa startet å prøve seg på meg, men jeg motsto. Han lurte meg når vi var alene i bilen på en forlatt bakvei. Han oppfordret meg til å prøve å styre sin nye bil. “Kom og sitt mellom beina mine» befalte han. Jeg var på fanget hans, og fingrene hans gjorde sitt skitne arbeid. Nå hadde jeg mistet det lille av tillitt jeg hadde hatt til han. Etter at jeg hadde vært fanget var jeg konstant opptatt av å våke og lytte. Instinktet mitt fortalte meg hvem jeg kunne og ikke kunne stole på, jeg lært å lytte til det etter hvert som jeg ble eldre. Enhver person som har opplevd misbruk kjenner til realiteten av isolasjon. Jeg var fullstendig fokusert på å beskytte meg selv. Det føltes som jeg alltid var på utsiden imens jeg så inn. Jeg ble ganske skeptisk og analytisk etter som jeg vokste opp. Jeg målte atmosfæren i et rom hver gang jeg gikk inn. Jeg ble meget skvetten og engstelig med en skadet tillitsfaktor. Men det var disse mekanismene som hjalp meg til å overleve, selv da når jeg var en så ung og sårbar liten jente.

Foto: Den vakre, utvidede familien inkluderte nå intetanende ektefeller. Jeg var 5 år gammel da dette bildet ble tatt.

Når jeg var ni år forsøkte min far å voldta meg i min seng , midt i den mørke natten. Jeg er fortsatt sjokkert over sannheten i barndommen min. Jeg har vært i krig med incest fra en alder av tre år da jeg ikke engang visste hva det ble kalt. Men jeg visste med hvert hjerte slag at dette var sykt! Jeg ser tilbake og husker alt veldig tydelig, men smerten har ikke lenger noe makt over meg. Jeg tror ikke jeg kunne ha overlevd uten den modige og kjærlige omsorgen fra min mor. Jeg snakket med henne om hva pappa gjorde med meg. Jeg husker tydelig hvor urolig hun var. Hun søkte hjelp for meg, men legene gjorde ikke noe. Hun fikk folk til å be for meg med kjærlighet vennlighet. Hun prøvde i det minste! Ikke mange døtre i en incestfamilie kan si det.

Foto: Jeg er ytterst til venstre. Jeg var 10 år og gråt hver gang noen var snille mot meg. Legg merke til lommetørkleet!

Så var det onkelen min, det er en annen historie. Han var en glatt ål som levde i fornektelse. Hans forkastelige seksuelle utbrudd begynte da jeg var et spedbarn. Det skjedde da mine besteforeldre satt barnevakt for meg, i deres hjem. Onkel nektet for å ha voldtatt meg da jeg var baby, selv om min mor bekreftet det hele. Hun så blodflekkene på lakenet i krybben min. Jeg husket det bare gjennom et svært forstyrrende og virkelig mareritt, og fant motet til å spørre min mor om det hele var sant eller ikke? Hun ble hvit i ansiktet, og ga meg anstendigheten til å bekrefte det, “Ja, det du har drømt er sant!” Jeg var så sjokkert over denne sannheten at jeg aldri klarte å stille flere spørsmål. Jeg vil spare dere for de stygge detaljene i drømmen.

Da jeg var 14 år måtte mor ta seg av denne onkelens unge førskole barn, og hun advarte meg mot å flytte inn sammen med de, men når mor var der følte jeg meg trygg i deres hjem. Når onkel var full skrøt han at han ville «få meg». En dag satt jeg ved kjøkkenbordet og ventet på min mor. Stille snek min onkel seg inn i rommet og angrep meg seksuelt ved å ta tak i mine skuldre. Før jeg rakk å reagere plantet han munnen fast over min imens han tvang sin slimete tunge nedover i halsen min. Jeg blir fortsatt opprørt og krympes når jeg tenker på det. Et voldsomt sinne reiste seg i meg, men jeg kunne ikke si noe. Jeg hadde en dagbok og den kvelden når jeg gikk til seng, skrev jeg om denne rare hendelsen. Neste dag tok min onkel meg alene i gangen og hvisket: “Jeg leste dagboken din, du må aldri si noe om dette til min kone, din tante, det ville drepe henne. “Jeg sa ingenting, men tenkte, “Hva med meg?” På et øyeblikk pakket jeg tingene mine i en liten pose for å dra hjem og aldri komme tilbake. Min onkels søster, min tante, hadde også blitt rammet av seksuelt misbruk og viste perversitet. Samme år som onkel forbrøt seg på meg, mens jeg tilsynelatende var skjermet i hans hjem; foruroliget hun meg også. Hun grep meg da ingen var til stede og tungekysset meg. Det var det samme angrepsmønsteret. Tre år senere lånte hun meg en kjole til skoleballet og insisterte på at hun skulle «kle» meg. “Åh, ropte hun imens hun så på kroppen min, «mannen din kommer til å elske brystene dine! “Det hele var ubehagelig og skamfullt. Hva er det med disse menneskene? De lemlester uskyld. Hun forsøkte å manipulere meg ved å ignorere meg det ene minuttet for og deretter falle over meg det neste. Jeg visste aldri hvor jeg hadde henne. Hun var gal av sjalu på sin eldre søster, og tullete fortalte hun meg, som var en videregåendeskole jente på den tiden, om forhold til menn hun hadde utenfor sitt ekteskap. Jeg sa aldri noe, men glemte det aldri. Det var et slags psykisk overgrep.

Foto: Her er jeg bare 14 år, men “gammel” på innsiden.

Årene med hykleri skapte en følelse av indre desperasjon og til tider hjelpeløshet. I mine år hjemme var jeg veldig “innestengt”. Det var umulig å ta med en venn hjem. Jeg ble stadig skamfull over min fars voldsomme drikking. Aldri kunne han gi meg en klem uten at jeg beskyttet brystene mine. Jeg var fullt klar over fars utroskap til min mor, det preget meg voldsomt. Som hans familie følte vi at vi var i veien. Vi tok beskjeden om at vi var ikke mye verdt for han. Jeg ble igjen adskilt og følte meg annerledes. Jeg søkte etter mening og en grunn til å leve. Jeg forsto ikke all denne uroen og lengselen jeg hadde i mitt unge hjerte. Jeg gråt ofte og bad daglig om å få oppleve et liv verdt å leve. Jeg visste at vi satt fast. Våre “religiøse” slektninger syntes synd på oss, noe som bare gjorde meg mer bestemt på å få oss ut av dette syke opplegget. Bitterhet gjemte seg dypt inne i meg, en del av meg følte seg frossen. Håndteringen av denne sykdommen har vært den største pågående interne kampen i livet

mitt. Den overskygget hvem jeg var, og hvem jeg følte at jeg måtte være? All forvirringen og følelsen av adskillelsen forkrøplet meg. Det tvang meg til å stille spørsmål ved alt og tenke ut av boksen.

Jeg måtte ta et bevisst valg for å “velge” å leve. Jeg bestemte meg for å aldri å slutte å kjempe mot alt det onde som kom mot meg. Siden jeg ble truet til stillhet i flere tiår føltes det ut som at jeg ikke hadde en stemme. Jeg hadde lært å avvise, motstå, stå opp og distansere meg selv. Det tok tiår før jeg kunne snakke ut. Jeg tenkte aldri på å gå til myndighetene for å avsløre de grusomhetene som ble begått av min bestefar, far og onkel. Min prioritet i alderen av sytten år, var å komme så langt unna som mulig fra min familie og gjøre noe viktig med livet mitt. Jeg følte meg plaget av deres trangsynthet og den begrensede verden de levde i. Den forsettlige blindheten, måten de dekket over for hverandre og stillheten var ødeleggende. Så fort videregående var ferdig flyttet jeg ut av hjemmet til foreldrene mine. Tørsten etter kunnskap og liv var en enorm gave som førte meg ut i livet. På grunn av vanskelige økonomiske forhold, la jeg til side mine ønsker om å bli motedesigner. I de neste tre årene bodde jeg i et beskyttet, pedagogisk og disiplinert miljø på en kanadisk sykepleieskole. Det var som en inkubator som jeg blomstret i. Jeg fikk oppleve et bredt spekter av livet, så rått og ekte som det er. Jeg var så takknemlig over at jeg ble tvunget til å vokse og utvikle meg som person. Jeg lærte å verdsette andre i deres mangfold og unikhet. Det ga meg en profesjonell plattform som jeg kunne stå på for å hjelpe andre. Når jeg var ferdig med eksamen tilbød jeg min mor og min søster å bo sammen med meg, et trygt hjem langt unna det hele. Men det ble ikke slikt. Jeg gjorde hva jeg kunne, men måtte igjen gå videre alene. Jeg kunne ikke redde de. Det sitter fortsatt noen angrer og tristhet rundt dette langt inne i meg. Jeg tilbød en rømningsvei, men min mor nektet å forlate sin mann og sitt hjem. Døtrene ble ofret. Den gode tingen var, nå var jeg fri til å fortsette med mitt eget liv, og det gjorde jeg. Men jeg hadde fortsatt flere spørsmål enn svar. Dessverre hadde jeg ingen å snakke med og smerten fortsatte å vokse.

Foto: Jeg ble uteksaminert med en hederspris i medisinsk sykepleie, Royal Alexandra Hospital, Edmonton, Alberta, Canada.

Det Kanadiske Universitet hadde et utvekslingsprogram som jeg reiste med, det gav meg en mulighet til å arbeide som sykepleier blant urfolk i India. Opplevelsen var livsforandrende. Det andre året arbeidet jeg fortsatt som sykepleier, men denne gang blant Tibetanske flyktninger og foreldreløse, sammen med mor Theresas veldedighetsmisjonærer. Det var fantastisk. Med begrensede språkferdigheter i Asia lærte jeg om ekte kommunikasjon. Mennesker kan snakke ansikt til ansikt på mange måter, ja, selv uten ord. Visdom var følgesvennen jeg søkte. Jeg ble beriket og istandsatt til å elske andre og meg selv litt mer for hvert år som gikk. Først da kunne jeg vurdere ekteskap. Jeg opplever fortsatt skjønnheten i likheter i liv vesentlig annerledes fra min egen. Jeg ble overbevist om at hemmeligheter holder en stum, behagelig, hyggelig, håndterlig, tørr og ineffektiv.

Foto: Mine yngre søstre og meg.

Min fars bestemor gjorde det mulig for bestefarens syke adferd til å utspille seg. Ikke fortell meg at hun ikke visste at han seksuelt tuklet med hvert eneste barnebarn i deres hjem, vanligvis når hun tok en ettermiddagslur. Det er et faktum at min mor deaktiverte min fars adferd. Ja, hun forsøkte å finne hjelp til meg, men etter hvert som mine søstre ble født, tror jeg hun bare ble utslitt med alt og bukket seg for hans brutalitet. Misbruket fortsatte å vokse gjennom årene … det er en sykdom og uten en viss form for kontroll, fortsetter sykdommen å vokse! Rolig ble det spilt ut videre i forskjellige scenarier i pappas fem familier og søsken. Hvor slutter alt? Sannheten er det aldri gjør det når skaden

allerede har skjedd. Ja man kan velge «å leve» og legge det bak seg, men ikke alle gjør det. Å gi tilgivelse bringer fred og avstand, men det som ble gjort, forblir en permanent flekk på våre liv. Min bror, (en har gått bort) og mine søstre og jeg kan snakke om noe av det som har skjedd oss. Vi velger å fortsette å gjøre verden et bedre sted, mens vi kjemper for våre egne familier og ekteskap; men arrene er der fortsatt sammen med levende minner.

Etter flere tiår var jeg endelig i stand til å konfrontere min far med det vonde han hadde forårsaket oss alle. Den gangen ba han umiddelbart om tilgivelse. Hans ydmyke og hviskende erkjennelse med bøyd hode hadde en dyp effekt på meg. Da han erkjente sin onde oppførsel vokste jeg litt mer. I det øyeblikket åpnet en dør i hjertet mitt. For første gang siden jeg var et lite barn, følte jeg lettelse og synd på ham. Han var for første gang i stand til å åpne opp om sin egen plagede barndom. Ja, jeg er enig, det er ingen unnskyldning for hans egne forkastelige oppførsel. Ingen unnskyldning i det hele tatt. Men han kom ikke med unnskyldninger! Jeg tok en beslutning og valgte å tilgi min ødelagte pappa. Han sørget og viste anger. Noe endret seg i oss begge. På det tidspunktet på slutten av trettiårene var jeg i stand til å ta et skritt tilbake, lot det gå, og jeg vandret videre. Mitt hjerte fortsatte å bære smerten for mine søstre og mor som ble igjen i hjemmet sammen med ham.

Min farfar døde av prostatakreft. Han ble syk og var sengeliggende i mange år. Min forferdelige tante ble mer hatefull som årene gikk, jeg fant det for smertefullt å være nær henne siden hun elsket å angripe og anklage meg. Jeg holdt avstand inntil jeg ble kalt til hennes dødsseng for å be for henne, som jeg gjorde med et stille hjerte. Mange år senere, som en erfaren og moden kvinne, samlet jeg endelig motet til å utfordre onkelen min om hans forkastelige overgrep. Først skrev jeg et brev til ham, som er et lovlig dokument og er den lovlige skriftlige presedens for å nærme seg en som har begått en forbrytelse. Jeg sendte det rekommandert brevet til hans datter for å spare hans kone. Så arrangerte jeg et møte med ham på hans kontor. Han beveget seg nervøst bak pulten sin og spilte veldig overlegen, noe som bare han kunne gjøre. Han stirret truende på meg som om han forsøkte å skremme meg. Jeg var klar og tydelig. Han var rask til å nekte for å ha voldtatt meg som et spedbarn. Nå var nå, hans fiende. Når jeg ikke vek en millimeter la han hodet tilbake, og utbrøt med en merkelig tørr latter; “Jeg har nok testosteron til tre menn.” Ved fullstendig ignorering av hans forsøk på å gjøre meg til skam og skremme meg, svarte jeg: «Våger du virkelig å beskylde min mor for å være en løgner?» Han ble stående mutt stille og avviste blikket mitt. Jeg reiste meg, gikk ut og så han aldri igjen. Noen år senere ble han diagnostisert med”paranoid-psykopati” og demens. Hans kone og jeg forble venner i 62 år. Aldri ble det sagt et ord om hans feil. Men hun foreslo at jeg ikke kom i begravelsen hans. Jeg tror det var hennes måte å fortelle meg at hun visste. Alle i min fars generasjon har nå gått bort. Hva med den åpenbare følelsen “jeg er lei meg”? Er vi ikke alle lei oss? Hva med min bestefar og onkel som gjemte seg bak fasaden av religion og respekten i den offentlige tjenesten? Disse mennene anerkjente aldri deres morderiske handlinger. Og bestemor? Hvor er hennes «jeg er lei meg for»? Var det virkelig ingen grad av anger? Jo, jeg tror det var det, men bare mellom henne og Gud. Hun fastet og gråt hver mandag så lenge jeg kjente henne. Bestefar og bestemor sendte meg på en dyr kristen et av mine skoleår, og mine søstre og fettere på kristne sommerleirer. Var det for å lette sin samvittighet eller våres? Var det hans måte og si: “Flinke jenter, dere har holdt kjeft? “Hvor mange pedofile går i graven uten anger og omvendelse, aldri å ha erkjent sin synd og dermed nektet deres ofre en følelse av avslutning? Jeg forfulgte høyere utdanning fordi jeg ønsket å være forberedt på alle måter for å nå ut til de som har lidd under samme forhold som meg. Seksuelt misbruk er for meg den verste krenkelsen et barn kan oppleve. “Uutslettelige flekker” er arbeidstittelen på min siste bok om emnet. I den tar jeg for meg hendelser fra klienters liv fra ulike deler av kloden. Sammen

arbeider vi for å få dem ut av dybden av seksuell misbruk i barndommen. Jeg ser på den siste boken som en viktig del av arbeidet, hvor jeg også tar for meg “nøklene til liv og død. “Matteus 16: 16-19. De ble de faktiske nøklene som førte meg inn i helbredelse, og jeg fortsetter å bruke prinsippene i dag. De gjorde det mulig for meg å etablere et sunt sinn og trygghet. Ekkoene, skyggene og fortidsminner hjemsøker meg ikke lenger. Det er jeg evig takknemlig for.

Temaet om seksuelt misbruk av barn i 1920- og 1930-tallet, som under min fars ungdom og 1940-tallet og 1950-tallet som var min tid, samt 1960-tallet som mine yngre søsken vokste opp under, var ganske uhørt. Slik undervisning og opplysning var av det sjeldne. Det giftige misbruket fortsatte å bevege seg nedover i vår familielinje usnakket alle disse årene. Heldigvis på grunn av gudfryktige lærere og venner, klarte jeg å bryte ut av denne onde syklusen. Så når jeg fikk en god helse, og fullførte min utdannelse i psykologi, begynte dørene å åpne seg for meg å snakke ut, undervise og rådføre de misbrukte, de seksuelle ofrene og de ødelagte. Overraskende begynte jeg i Tyskland og Sveits. Siden da har jeg reist verden rundt og fått bidra til helbredelse og frelse for mange gjennom Guds hjelp. I den opprinnelige konteksten i den utvidede familien på fars side er intriger og løgner forankret ned i vårt grunnlag. Mine søsken og jeg jobber fortsatt med hva vi velger å forlate. Ja, en del av oss er splitrett. Det er bare en liten grad av åpenhet i blant oss. Men den vokser. Den utvidete familien tar avstand fra meg; det er fortsatt ubehagelig å møte de gale realitetene. Det er lettere å avvise og ignorere, enn å omfavne de som kan minne oss om våre egne sår. For mange av mine kusiner forblir jeg «uønsket person». Det er så mye lettere å ignorere, avvise og benekte enn å være en venn. Vennlighet er en svært verdifull vare. Flere av oss har tatt imot troen, som våre forfedre. Vi er evig takknemlig for de familiemedlemmene på min mors side som steppet inn og fylte noen av hullene med kjærlighet. Som til og med skjermet oss gjennom mange stormer.

Min mann gjennom i femti år, en dokumentarist som har stått trofast hos meg. Våre fire sønner er fjerde generasjon og er fjernet fra farfar som ble født i 1885. Jeg har vært åpen og lært de om de lidelsene seksuelt misbruk påfører mennesker, slik mine søsken og jeg utholdt. Vår eldste sønn ledet sine brødre i dette løftet: “Denne sykdommen av incest skal aldri finnes iblant oss! Ikke vår tid! ” I seminarer har jeg snakket med mange foreldre som aldri har nevnt misbruket de opplevde til sine barn. “Hvordan skal barna lære av oss om vi ikke forbereder dem for livet? “Mine sønner jobber aktivt for å beskytte sine barn; våre barnebarn. De alle arbeider i media og vi har gitt dem muligheter til å dokumentere arbeidet mitt vedrørende misbruk. De hjelper meg med å utdanne et verdensomspennende publikum om hvordan å komme ut av, gjennomopprettelse, frigjøring samt å forbli fri; som er en livslang prosess. Vi har jobbet sammen i mange år, ulike steder og i forskjellige nasjoner for å lage filmer, CD-er, nettsteder og TV-programmer som avslører plagene av incest blant trossamfunn. I de siste fire årene har vi jobbet for forbedring av situasjonen til de unge ofrene av sexhandelen i Nepal. Vår TV-dokumentar på dette emnet heter, CAN – Change Action Nepal – “Du kan gjøre en forskjell”.

Heldigvis har den yngre generasjonen en ny virkelighet. Ved å kombinere min erfaring og deres tekniske evner, vi er i stand til å utdanne enkelt personer som er hjemsøkt og jaktet av predatoriske overgripere. Vi arbeider for å se denne generasjonen styrket med sannhet, kunnskap og “jeg kan” holdninger. De kan ta mitt arbeid og realistisk skape en bredere vei og nå til dette enorme globale behovet. Sammen har vi makt til å skape forandring. De har de ferdighetene og teknologien som kreves for å utfordre og forandre verden. Over halvparten av vår ungdom i denne konfliktfylte verden

lever under vold av krig, terrorisme og seksuelt misbruk. Sammen kan vi forandre dette dilemmaet, og gjøre verden til et mer medfølende sted.

Til konklusjon: 

Hvis seksuelt misbruk er en del av din erfaring, og du ikke har gjort noe med det, kan du finne noen som du stoler på og begynner å snakke med dem. Ikke forbli slik du har blitt. I privat rådgivning ser jeg visne liv gjenopplives. Å skape et trygt sted er en kunst. Bli med meg og bidra med å skape trygghet, gi tid og ha et lyttende hjerte til andre. Hva med rovdyrene som ikke kan motstå fristelsen av å lemleste sinnene, sjelene og kroppene til de mest sårbare medlemmene i samfunnet? De forblir blant de farligste menneskene i live. Deres verksted fortsetter innenfor i familiene, stedet som skulle være trygt. Hva vil vi gjøre med det?

Til slutt spør jeg: “Hva skjedde med Mr. Harvey Weinstein, Hollywoods keiser som viste seg å være et monster? ». Det er ingen tvil om sykdommen ble sådd i ham bak lukkede dører i hans eget barndomshjem. Og min bestefar … hvem brutaliserte hans barndom?.

«For du har berget mitt liv fra døden og foten fra å snuble, så jeg kan vandre for Guds ansikt i livets lys.» 

Salme 56:14

Du skal ikke lenger bli kalt forlatt. Herren gleder seg over deg. 

Frykt ikke, for jeg har frelst deg; Jeg har kalt deg ved navn; du er min! 

Jesaja 62: 4 a, c. Jesaja 43: 1a, Jesaja 49: 16a.